I'm sorry to say that I don't blog here any more, but you can find me posting away at:
Hope you have time to stop by me there!
Here is the words as I wrote them:
1. HAKKEBAKKESKOGEN
Kvar gong me sov over hos mormor leste ho eit eller fleire kapittler i boka Hakkebakkeskogen. Dette gjekk over fleire år og det var like kjekt kvar gong, sjølv om me til slutt kunne nesten heile boka utanatt. Eg hugsar eg og bror min låg over i huset deira ei sommarnatt, det var uver og tora slo hardt mellom fjella. Me var nok litt redde og det var ikkje lett å finne roa, men mormor visste råd – ho fann fram boka og me sang og leste til veret stilna og augo vart smale. Når eg nå ser boka i bokhylla mi, kan eg ikkje anna enn smile. Gode minne og takksemd fyller tankane.
2. BRØDET TIL BESTA
Eg voks opp på ein gard med Besta og Bestefar som næraste nabo. Det var ikkje reint sjeldan at eg stakk innom dei for ein liten prat – og kanskje for ei brødskive også om det var rette tida på dagen. Besta laga det beste brødet og det var moro å vere med henne og blande deigen, elte han og legge deig-brøda over på steikebrettet. Skulle ønske at eg hadde skrive ned korleis ho laga det, kunne tenke meg litt besta-brød smak nå også.
3. LUKT AV JORD
Lukta av jord får meg til å tenke på alle vår og haust dagar (eller kveldar) som vart bruka til poteter da eg var lita. Det var mykje strev i det å få potetene ned i jorda på vårparten og så opp att midt på hausten. Eg kan ennå kjenne korleis lukta av rå, svart jord fylte nasebora då eg sto bøgd over åkaren, med handa retta ut for å plukke opp nokre nye poteter. Og sjølv om eg skrubba henda flittig, var det ennå svarte rendar att etter ein lang dag i potetåkeren - og ei svak lukt av jord følgde med oss så lenge potetopptakingsdagane varte. Men sjølv om det var slitsamt var det også veldig kjekt - heile familien var igang med arbeidet og ofte kom det også andre innom for å hjelpe oss ein dag eller to. Det var eit godt fellesskap, godt å vere mange ute på åkeren å rope til eller le saman med om ei lita potet susa mot ein uvitandes bakende.... Mamma laga alltid god meddag desse dagane og det var ekstra koseleg å setje seg til bords og delta i praten før me igjen måtte ut og finne poteter - store, middels og små.
4. JULEHUSET
Kvar jul så lenge eg kan hugse har mamma pynta huset til trengsel. Det er ei kule, ein snømann, ein engel eller ein nisse i kvar ei kro. Jula var for oss i familien ei tid for glede og feiring. Det var ei tid da det meste gjekk greitt, da me som barn fekk gjere meir som me ville enn nokon annan gong gjennom året. Det var tid for spikkeband og julebukk, for selskap både heime og hos familie og venner. Og det viktigaste av alt – det var ei tid da mamma var glad og avslappa. Sjølv dei største kranglane endte når me svingte opp heime og julemiddagen var bare minutter unna, nå skulle jula nytast.
5. HVORFOR ER DET KRIG
....var tittelen på ein song eg fekk synge heilt aleine som 10-11 åring ein syttende mai på samfunnshuset. Det var skikkeleg skummelt, men også kjempegøy. Eg kan god hugse kjensla av å få gjere noko eg lika og som eg var god til, sjølv om eg normalt aldri ville ha foreslått meg sjølv om nokon ønska ein solosang. Dette var min fyrste smak av å stå framføre andre og opptre og eg hadde det kjempemore (sjølv om eg aldri ville ha tørt å innrømme det den gongen – det var eg alt for beskjeden til da). At eg seinare fekk vere med tenåringskoret og synge inn denne sangen på kassett - saman med alle dei andre songane koret song - var også med blanda kjensler. Men eit viktig minne. At det stort sett er bare meg som kjenner igjen mi eiga stemme på det opptaket seier meg noko om kor fort eg lærte å bruke stemma skikkeleg etter kvar som eg fekk starte med korsang både her og der.
6. PINNE OG PANNE
Eg har alltid lika godt å snakke med meg sjølv, ting blir liksom så mykje klarare når ein høyrer tankane sine høgt (sjølv om det nokre gongar kan virke litt rart for andre som tilfeldigvis kjem forbi kontordøra mi når eg trur at eg er einaste der...). Eg har blitt fortalt at eg starta tidleg, sjølv om eg ikkje kan hugse det sjølv. Pinne og Panne var mine leikekammeratar i sandkassa lenge før eg visste kva usynleg ven var for noko.
journal: I have never carved a pumpkin...
Growing up in Norway in the 70th (and 80th), I didn’t know much about the tradition and celebrations of Halloween. It was first in my teens that I started to learn a few things about it, mostly from watching American sit Com's and dramas on TV. I didn’t pay much attention to it, though, the series mostly aired on the wrong time of the year anyway. So most years the fall went by without much thoughts about the season celebrated in other countries. Our stores wasn't filled with pumpkin and scary crows to remind me about it either. Now I know more about the day and how it is celebrated, I also know a bit about the days origin. It's still not a part of my years of celebration, but now we can find scary masks and plastic pumpkin in stores here as well.
Lately I’ve seen Halloween emerge as a celebrated day in our country as well, even small and mostly among the young school kids. I know my kid have started to pick up on it; there might be some trick or treating coming from him in a few years (and a question for some fun and scary costumes). I guess it’s manly the commercial side of it all, that is the background for the emerge of new traditions here. I’m not sure I like that very much; If you asked me I’d rather have Thanksgiving. We live in one of the worlds riches countries, we should set of one day of the year to give thanks and to acknowledge the gift of living in a safe country.
I've registered that there are some different opinions among the churches wheter to celebrate this day or not; knowing a bit about the history I understand why even though I haven't given it much thought myself since this isn't much celebrated here. That being said there isn’t just bad associated with the season; I love the colors, the candy and the overall fun and happy thing about it. And if anyone where to come visiting us on the last day of October, I surely would go in search of any kind of candy or sweets to give them :D
journal: September evenings are dark and never long enough. My dad usually works on the field till he can't distinguish the grains from the grass – and then he have a few many things to take care off ion the farm; in the darkness. MT helped him hold the light one of these fall nights- and he had so much fun making scary faces and spooking around with the flash light. Safe in the darkness, with his Grandpa right by his side.